Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Catilina, 1. versjon
ført i pennen av Vigdis Ystad
UTGIVELSE
I brev av 5. januar 1850 fra Ibsen til Schulerud skriver forfatteren at han har «modtaget ‹Catilinas› Dødsdom», noe som må sikte til at Christiania Theater hadde avslått å sette opp stykket. Men han trøster seg med at det av dette avslaget ikke fremgår at «Mangel paa indre Gehalt har bevirket at det [stykket] ikke blev antaget». I denne situasjonen mener han at det er «rigtigst at sælge Stykket» til et forlag – «dog, dette maa lempes efter Omstændighederne», sier han, noe som sikter til muligheten av å utgi Catilina på eget forlag. Ibsen understreker dessuten: «lad endelig ingen Trykfeil indsnige sig. – Manuscriptet vil jeg gjerne have tilbage». Han innføyer også i brevet teksten til en orientering om stykkets bakgrunn, et «Forord» der han opplyser om teaterets avslag, og henvender seg til sitt tenkte publikum med bønn om «den skaansomme Bedømmelse, som en Begynders første Fremtræden billigviis kan gjøre Fordring paa.» Denne redegjørelsen kom ikke med i den trykte utgaven.
Schulerud lyktes heller ikke i å finne forlegger til manuskriptet. Han påtok seg derfor forleggeransvaret selv og finansierte trykkingen med arvede og lånte midler (HFL 3, 7; FU 1; Bing 1904, 158). Boken ble trykt ved F. Steens Bogtrykkeri og tatt i kommisjon hos bokhandler P.F. Steensballe, begge Kristiania. Steensballe var representant for forleggeren Johan Dahl og Christiania Theaters faste bokhandler alt fra 1848, og fremstod trolig som et naturlig valg når det gjaldt salg av en dramatisk tekst (Tveterås 1950–96, b. 2, 94). Dramaet forelå ferdig trykt fredag 12. april 1850 med Brynjolf Bjarme som forfatternavn og kom i handelen 15. april s.å. (Thuesen 1922, 12–15).
Opplagstallet er usikkert og varierer i ulike kilder mellom 205 (FU 1) og 250. Det kan også ha vært større, kanskje 300–400 eksemplarer. Ibsen og Schulerud skal ha solgt en del av opplaget som makulatur, og dette kan være de overskytende eksemplarer i forhold til de kanskje 250 eksemplarene som i samsvar med kommisjonsavtalen gikk til bokhandelen (Thuesen 1922, 4; Tveterås 1950–96, b. 2, 426, note 131).
Prisen for et heftet eksemplar av Catilina var 48 skilling (Thuesen 1922, 13). Salgstallene er usikre, fra i underkant av 30 til ca. 45 det første året. Ifølge Due ble det solgt 32 eksemplarer (Due 1909, 47). Totalt antall solgte eksemplarer (frem til 1875) er beregnet til mellom ca. 70–80 (Thuesen 1922, 11–12) og 195 (Tveterås 1950–96, b. 2, 426, note 131). Da Gyldendalske Boghandel i København i 1874 overtok restopplaget fra Steensballe, ble Catilina 1850 priset til kr 1,75 for heftet eksemplar, mens pris for innbundet eksemplar var kr 3,00 (Bing 1904, 298). I 1875 ble det usolgte restopplaget (55 eksemplarer) makulert (Thuesen 1922, 10).
MOTTAGELSE AV UTGAVEN
Dagen etter at stykket forelå trykt, ble det anmeldt av Paul Botten-Hansen i Samfundsbladet. Botten-Hansen sammenligner Catilina med verker av Dante, Goethe og Paludan-Müller, og mer konkret med Shakespeares Coriolanus, der skildringen av romerske historiske skikkelsers higen etter makt og rettigheter kan ha vært forbilde for Catilinas tilsvarende holdning. Anmeldelsen finner «sand og sund Poesi» i teksten, og mener at forfatteren viser dramatisk talent og en «shakespearisk Kraft og Alvor» som gjør at han vil vinne anerkjennelse også på scenen. Den eneste innvending er at «Forfatteren ikke [er] stærk i sin Metrik» (RAO PA-1322 Xa. Det Norske Studentersamfunds arkiv).
Den anonyme anmelder i Christiania-Posten 16. mai 1850, senere identifisert som den klassiske filolog F.L. Vibe (Koht 1954, b. 1, 57–58), betrakter Catilina som en tragisk helt, og finner at tungsinn og blidhet, lys og mørke er stilt mot hverandre på en fortreffelig måte gjennom hans forhold til de to kvinnene Furia og Aurelia. «Forfatteren har en sjælden Evne til at hæve sig til tragisk Højde og Kraft, han har en sjælden Evne til at lade Lidenskaberne træde frem i hele sin Styrke, og hans Sprog er saa rent, som vi sjælden træffe det», skriver anmelderen. Versene finner han «smukke og velklingende», og teksten røper et «umiskjendelig Talent» – men kritiseres også for innslag av «forskruet Pathos», og for de mange sceneskiftene som gjør stykket vanskelig å oppføre (Vibe 1850).
En anonym anmelder i Morgenbladet 5. juli 1850 sier at stykket har vakt «en ikke ubetydelig Sensation» i den litterære verden, ikke minst fordi dette ellers er en fattig tid når det gjelder nyskreven norsk dramatikk. Anmelderen aksepterer den poetiske frihet som tillater forfatteren å avvike fra hva de historiske kilder har å si om Catilina, men han kritiserer samtidig «en altfor stærk Tilbøielighed til Pathos», «Overspændthed i Charakteerskildringen», en «knudret» versifikasjon og ukorrekte rim (Anonym 1850a).
Den kanskje viktigste anmeldelsen ble trykt i Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur 1850, og var forfattet av pseudonymet Tö («en videnskabeligt og literært dannet Mand», ifølge tidsskriftets redaktør), av Koht identifisert som den klassiske filolog Carl Müller (Koht 1954, b. 1, 58). Anmeldelsen var forsynt med et tillegg av redaktøren selv, filosofiprofessoren Monrad. Müller anser at Brynjolf Bjarme, «om hvem man kan nære gode Forhaabninger», er verdt publikums oppmerksomhet. Men han har flere kritiske innvendinger mot skuespillet. Omformingen av det historiske stoffet fører til «store Fejl i Dramaets hele Udvikling», især ved at Catilina fremstår som en vaklende karakter uten klare planer for sine handlinger: «hans hele Væsen er en ubestemt Famlen og Higen efter Noget, som han selv ej gjør sig Rede for.» Også de «hastemte Toner» og svakheter i versbygningen er gjenstand for anmelderens kritikk (Müller 1850, 304–10).
I motsetning til dette understreker Monrad at «Digtets Hovedtanke er baade klar og skjøn». «Udviklingen begynder indenfra, fra Ideen», og selv om teksten i det ytre preges av svakheter, er
Digtets skjønne Hovedtanke […] den skarpt udhævede Modsætning mellem det sædelige, det til de bestaaende sædelige Magter tilsluttende Princip, og Individets dunkle Uafhængigheds-Higen (Monrad 1850, 311–12).
Monrad ser ikke det vaklende i heltens karakter som en svakhet ved stykket; han finner motsigelsene i hans handlemåte «aldeles psychologisk rigtige». Til og med det retorisk oppskrudde språket finner nåde for Monrads øyne, fordi «en rhetoriserende Tone i Almindelighed er egte romersk » (Monrad 1850, 311–12).